Yearly Archives

One Article

Uncategorized

Uåret 2020.

Posted by saraqhe on

12. mars blir en dag mange sent vil glemme. Dagen der Norge stengte ned, folk begynte å hamstre matvarer i panikk, toalettpapir ble revet vekk fra hyllene. Folk ble permitterte, skoler og barnehager stengte og hverdagen innenfor husets fire vegger ble en realitet.

I en leilighet på Strømmen, i andre etasje, trasker jeg og min daværende 1,5-åring rundt. Jeg er permittert, samboeren min derimot har mer jobb enn noen gang og jobber mye overtid. Min datter og jeg må klare oss selv, men det går fint, for vi danser, synger, maler, leser bøker og slapper av. I hodet mitt tenker jeg ”dette er bare midlertidig, dette varer bare i noen korte uker. Til sommeren er alt normalt igjen. Jeg skal kose meg med datteren min, som jeg ellers ikke føler jeg får nok tid sammen med. Dette blir som en ferie.”

En vanlig hverdag bestod av å våkne fem minutter for sent, stå opp litt småstressa, jage 1,5-åringen rundt i huset, brytekamp for å få til bleieskift. Komme seg ut av huset og drikke kaffe i bilen på vei til barnehagen, småstressa, for vi skulle gjerne vært ute av døra for 15 minutter før.

Dagene var travle før pandemien inntraff. Jeg hadde alltid noe jeg skulle rekke, enten om det var forelesninger, skolearbeid, deltidsjobb eller bare være mamma. Plutselig ble det rolig, og det var deilig.

Forelesningene gikk digitalt, til min store glede kunne jeg se de når det passet timeplanen til familien. Dette var den beste løsningen for meg, det ble lettere å tilrettelegge dagene. Jeg slapp å stresse over tanken om at jeg kom til å miste forelesninger, og jeg kunne være supermamma på dagtid og superstudent på kveldstid. Dette er noe jeg hadde savnet før pandemien.

Dagene gikk, og eksamensperioden i mai ble en realitet. Jeg var fornøyd med måten eksamenen ble satt opp, og jeg satte veldig stor pris på den ekstra tiden man fikk. Det var litt krevende, det å måtte fokusere og ikke la seg distrahere av andre ting i hjemmet, men eksamensperioden ble gjennomført og med gode resultater.

Det var ikke før sommeren at ting begynte å bli tyngre. Da kjente jeg på kroppen at jeg trengte mer sosial kontakt, jeg var rastløs av å gå hjemme og ikke være på jobb eller ha skolearbeid som kunne få dagene til å gå. Alt det sosiale jeg har hatt det siste året før pandemien inntraff var hovedsakelig gjennom jobben og skolen, og det passet meg veldig fint, men nå begynte det å bli ensformig og ensomt.

Mot slutten av sommerferien begynte ting å eskalere. Jeg visste at jeg ikke kom til å ha en jobb å komme tilbake til, rykter om masseoppsigelser begynte å spre seg. Håpet jeg hadde hatt tidligere på året hadde begynt å forsvinne, men jeg gjorde en innsats med å fortsette å søke jobb, uten å få noen tilbakemeldinger fra noen. Det var demotiverende og tungt, men lite visste jeg at det skulle bli tyngre. Pappa døde i august, og da stoppet alt opp.

Skoleåret høst 2020 har vært kaotisk. Det var tungt, ensomt og umotiverende. Heldigvis var jeg på gruppe med noen fantastiske personer som fikk meg gjennom skoleoppgaver, ga meg tid og støtta meg hele veien. Jeg måtte være ærlig med meg selv og anerkjenne at det ikke var mulig å fullføre fire fag, og fikk god veiledning fra skolen med det.

Mot slutten av året begynte ting å bli lettere, og jeg klarte også å få en ny jobb! Selv om dagene er mørke, klarer jeg å finne fine lysglimt i hverdagen igjen. Jeg har lært meg å sette mer pris på det jeg har, og er takknemlig for familie og venner på en helt annet måte enn før.